1967-1980
Tom Klausen, dirigent 1967-1980
Fra høsten 1967 tok Tom Klausen over den musikalske
ledelsen. Det er ikke noen overdrivelse å si at dette var helt avgjørende for
den rike musikalske utviklingen som fulgte i tiden framover. Da Tom overtok hos
oss, var han allerede en anerkjent korpsinstruktør, og det var vel egentlig et
enestående hell at vi klarte å kapre ham foran nesen på flere andre korps som
på det tidspunkt hadde langt mer å tilby enn Kolbotn Ungdomskorps. Hans faglige
bakgrunn var også den aller beste, som profesjonell oboist med mange års
tjeneste i Oslo Filharmoniske Orkester, og senere i Kringkastingsorkestret.
Den første oppgaven Tom stilte oss overfor syntes
helt overveldende. I april 1968 skulle det være landskonkurranse for korps med
distriktsvis kvalifiseringsrunde allerede i november. For å gå videre måtte vi
utkonkurrere 2. divisjonskorpsene fra kretsene Oslo, Aker og Østfold. Flere av
disse hadde slått oss grundig på Hamar et par år tidligere. Her måtte det
følgelig virkelig jobbing til.
Pliktnummeret som vi fikk utlevert, «En original
suite» av Gordon Jacobs, var sannelig intrikat nok å mestre, men enda større
problemer skapte det selvvalgte nummeret som Tom mente vi burde satse på,
finalen fra Tchaikovskijs fjerde symfoni. Det var ikke så rent få av oss som
betraktet stykket som fullstendig uoverkommelig da vi begynte å øve på det. Det skulle imidlertid vise seg at valget var riktig. Da kvalifiseringsrunden i
Store Studio var over, stod vi som seierherrer og finalister, og dirigenten og
formannen Jens Vestbye ble kalt fram på podiet for å motta det synlige bevis på
triumfen, en skinnende trompet.
Noen tid til å hvile på laurbærene ble det imidlertid
ikke. Finalen med enda sterkere konkurranse var ikke langt unna, men da vi satt
på scenen i Folkets Hus i april var det en veltrimmet og godt sammensveiset
gjeng som presenterte seg for de strenge dommere, konkurrenter og publikum.
Enda en gang lyktes det for oss, og selv om seiersmarginen til nr. 2 var den
knappest mulige (samme poengsum, men holdt som vinnere av 2 av 3 dommere),
kunne parhestene KIausen/Vestbye heve premie-trombonen mot taket og motta
publikums hyllest.
Etter dette kunne vi si at vi langt på vei hadde nådd
det målet vi hadde satt oss for ikke så uendelig lenge siden, nemlig å etablere
oss i den norske janitsjartoppen. Det hadde krevet et intenst og målbevisst
arbeid, men faren var selvsagt at vi etter en så aktiv og anstrengende periode
kunne være fristet til å slappe av og falle tilbake til et mer middelmådig og
«behagelig» nivå. For å unngå dette, var vi fast besluttet på å stille oss nye
og krevende mål, og presentere oss for publikum med konserter og opptredener,
og ikke minst delta i framtidige konkurranser.
I 1968 fikk Kolbotn Ungdomskorps også for første gang
godkjent et konsertprogram i lørdagens janitsjarhalvtime i kringkastingen. Vi
hadde prøvd oss før, men uten å få opptakene akseptert, så her fikk vi nok et
bevies på framgangen. Siden har det gått slag i slag med opptak for NRK, faktisk
var vi i jubileumsåret 1981 i radio for 25. gang med eget program.
I forbindelse med en av våre konserter fikk vi
en meget hyggelig overraskelse fra NRK i form av et brev man hadde mottatt fra
en lytter. Dette brevet har NRK velvilligst lånt ut til oss og vi tillater oss
å gjengi det i sin helhet:
“Som gammel korpsmusiker og
yrkesmusiker inntil jeg overtok ledelsen av den offentlige musikkformidling i
Oslo, - vi står for-øvrig i stadig kontakt med musikkavdelingen i NRK - følger
jeg stadig med i musikkprogrammene i radio og fjernsyn, og jeg vil gjerne få gi
noen blomster til Kolbotn Ungdomskorps som under sin glimrende leder Tom
Klausen hadde en meget vellykket konsert i radio for kort tid siden.
Amatørmusikere er ikke alltid den beste materie å arbeide med, men nevnte sending var et godt eksempel på hvor langt man kan drive det under en dyktig leder.
Med vennlig hilsen
Ove Hald
sign.”
Amatørmusikere er ikke alltid den beste materie å arbeide med, men nevnte sending var et godt eksempel på hvor langt man kan drive det under en dyktig leder.
Med vennlig hilsen
Ove Hald
sign.”
Kvinner med
På
årsmøtet i 1968 traff korpset en epokegjørende beslutning, da det med stort
flertall ble vedtatt å ta opp kvinnelige musikere. Vi var altså et godt stykke
foran både likestillingsloven og -ombudet! I tillegg til de utvilsomme
fordelene miljømessig sett som kvinneinnslaget brakte med seg, må den
musikalske kvaliteten som jentene har tilført korpset spesielt framheves. Vi
skal kanskje være forsiktige med å fremheve den ene gruppen på bekostning av
den andre, men det kan kanskje være en liten honnør til spinnesiden å minne om
at av de tidligere medlemmer i korpset som i dag er blitt profesjonelle
utøvere, er kvinnene så absolutt i flertall.
Kolbotn Ungdomskorps og "Janitsjarfestivalene"
I
1969 ble det for første gang i Norge arrangert en janitsjarfestival med innlagt
musikkonkurranse. Det var ingen tilfeldighet at begivenheten fant sted på
Hamar. I denne byen har janitsjarmusikken spesielt rike tradisjoner, med to
korps i absolutt toppklasse. Arrangementet viste seg å bli så vellykket at det
siden er gjentatt hvert annet år.
Kolbotn Ungdomskorps meldte seg på konkurransen ved denne første festivalen, og vi siktet nå enda et trinn høyere enn før, nemlig deltakelse i første divisjon. I denne klassen kreves det framført stykker av stor vanskelighetsgrad for å få delta. Det ble derfor nok en gang å ta seg selv i nakken og arbeide hardt og målbevisst. Noe slitsomt kunne det saktens bli fra tid til annen, for med et slikt program blir det sjelden tid til å slappe av med mer variert og lett musikk innimellom.
Nok en gang dro vi avsted med seier, pokal og første ærespris. Festivalen var omfattet med stor interesse, og Aftenpostens utsendte medarbeider skrev følgende:
Kolbotn Ungdomskorps meldte seg på konkurransen ved denne første festivalen, og vi siktet nå enda et trinn høyere enn før, nemlig deltakelse i første divisjon. I denne klassen kreves det framført stykker av stor vanskelighetsgrad for å få delta. Det ble derfor nok en gang å ta seg selv i nakken og arbeide hardt og målbevisst. Noe slitsomt kunne det saktens bli fra tid til annen, for med et slikt program blir det sjelden tid til å slappe av med mer variert og lett musikk innimellom.
Nok en gang dro vi avsted med seier, pokal og første ærespris. Festivalen var omfattet med stor interesse, og Aftenpostens utsendte medarbeider skrev følgende:
“Kolbotn klar ener
Kolbotn vant en sikker seier i førstedivisjonsduellen, og var eneste korps som oppnådde 1. ærespris. Oboisten Tom Klausen har på kort tid drevet Kolbotn-korpset fram i forreste rekke blant landets janitsjarorkestre. Det er en imponerende prestasjon av amatører å gi Tsjaikowskis Slaviske Marsj en slik fremførelse, selv om korpset ikke var helt heldig og kanskje ga sitt pliktnummer «Mannin Ween» av Haydn Wood en enda mer helstøpt framførelse.”
Kolbotn vant en sikker seier i førstedivisjonsduellen, og var eneste korps som oppnådde 1. ærespris. Oboisten Tom Klausen har på kort tid drevet Kolbotn-korpset fram i forreste rekke blant landets janitsjarorkestre. Det er en imponerende prestasjon av amatører å gi Tsjaikowskis Slaviske Marsj en slik fremførelse, selv om korpset ikke var helt heldig og kanskje ga sitt pliktnummer «Mannin Ween» av Haydn Wood en enda mer helstøpt framførelse.”
Å gjenta en
suksess er noe av det vanskeligste som finnes. Da vi dro opp til Hamar igjen i
1971 for å forsvare seieren fra sist, var vi klar over at konkurrentene hadde
skjerpet seg ytterligere for å ta skalpen vår. Men enda en gang knep vi oss
foran. Dommerkommen-tarene denne gangen var usedvanlig positive:
«Min anerkjennelse og beundring», skrev en av dem. «Prestasjon av virkelig klasse», mente en annen. Det var ikke minst vår framføring av Morton Gould's «Jericho Rhapsody» som bidro til suksessen - kanskje det mest krevende stykke vi har gitt oss i kast med i konkurranser.
Men alle gode ting er tre. I 1973 var vi på plass igjen, og tok vår tredje strake seier i første divisjon. Etter det skulle det gå åtte år før korpset igjen deltok på Hamar.
«Min anerkjennelse og beundring», skrev en av dem. «Prestasjon av virkelig klasse», mente en annen. Det var ikke minst vår framføring av Morton Gould's «Jericho Rhapsody» som bidro til suksessen - kanskje det mest krevende stykke vi har gitt oss i kast med i konkurranser.
Men alle gode ting er tre. I 1973 var vi på plass igjen, og tok vår tredje strake seier i første divisjon. Etter det skulle det gå åtte år før korpset igjen deltok på Hamar.
Oppegård kommunes kulturpris
Oppegård kommune besluttet i 1973 å dele ut en
kulturpris til fortjente enkeltpersoner eller organisasjoner i kommunen. Det
ble ikke laget så stor blest omkring tiltaket, så det var nesten som lyn fra
klar himmel da kultursjef Aage Kristoffersen troppet opp under en konsert i
Greverud kirke og utropte Kolbotn Ungdomskorps som den aller første
pris-vinner. Med prisen fulgte også en meget velkommen sjekk på 5000 kroner.
Overrekkelsen skjedde forøvrig på et meget veltruffet tidspunkt. Vi hadde akkurat framført en svært så ukonvensjonell komposisjon for aller første gang «Konsert for pauker, blåsere og orgel» av Kjell Mørk Karlsen, som på den tiden var organist i Greverud kirke. Vi oppførte siden konserten i Oslo Domkirke, der den ble tatt opp og senere sendt i NRK, og deretter i Tønsberg Domkirke med støtte fra Rikskonsertene. Korpset har senere spilt verket ved flere anledninger. Blant annet i Fredrikstad domkirke og på plate. (Se diskografi-siden)
Overrekkelsen skjedde forøvrig på et meget veltruffet tidspunkt. Vi hadde akkurat framført en svært så ukonvensjonell komposisjon for aller første gang «Konsert for pauker, blåsere og orgel» av Kjell Mørk Karlsen, som på den tiden var organist i Greverud kirke. Vi oppførte siden konserten i Oslo Domkirke, der den ble tatt opp og senere sendt i NRK, og deretter i Tønsberg Domkirke med støtte fra Rikskonsertene. Korpset har senere spilt verket ved flere anledninger. Blant annet i Fredrikstad domkirke og på plate. (Se diskografi-siden)
Ut i den store verden
Kolbotn Ungdomskorps har ikke vært så spesielt
«reisende» av seg. Når det gjelder turer til eksotiske strøk, stiller mangt et
middelmådig skolekorps langt sterkere enn oss. Vi har alltid hatt som prinsipp
at vi først og fremst skal ofre ressursene på videre musikalsk utvikling,
reiser og fester får komme i annen rekke.
I 1974 fikk vi imidlertid en invitasjon som var både ærefull og krevende, nemlig å gi en konsert i Tivolis store konsertsal i København, på en scene der verdenskunstnere opptrer daglig i høysesongen. Dette stilte spesielle krav til programmet, som naturlig nok i hovedsaken måtte bli norsk. Og siden ingen ting er norskere enn Grieg, og ikke noe mer populært enn a-mollkonserten, falt valget på denne som hovednummer. Som solist sikret vi oss en topputøver som Geir Henning Braathen.
Nå er ikke dette et verk som en vanligvis forbinder med janitsjarmusikk, og det var nok både skepsis og nysgjerrighet hos mange da det ble kjent at vi skulle befatte oss med denslags. Blant de nysgjerrige var blant andre avisen «Verdens Gang», som sendte sine medarbeidere til generalprøven, og deretter meddelte sine lesere følgende:
«VG overvar den siste «finpussprøven» før turnéen, og ble positivt overrasket. Med så stor blåserbesetning skulle man tro at solisten bokstavelig talt ble blåst bort, eller i beste fall overdøvet. Så var ikke tilfelle. Balansen mellom solist og orkester og orkestret innbyrdes var upåklagelig. Ikke en gang den minste detalj i dette store verk forsvant, alt kom til sin fulle rett. I forte-partiene blir det endog større klang-effekt med den store messinggruppen enn man oppnår med et symfoniorkester. I annen-satsens innledning savner vi riktignok strykernes varme klang, som kanskje fyller bedre ut enn blåserne gjør. Men dette er bare en detalj i den store helheten».
I 1974 fikk vi imidlertid en invitasjon som var både ærefull og krevende, nemlig å gi en konsert i Tivolis store konsertsal i København, på en scene der verdenskunstnere opptrer daglig i høysesongen. Dette stilte spesielle krav til programmet, som naturlig nok i hovedsaken måtte bli norsk. Og siden ingen ting er norskere enn Grieg, og ikke noe mer populært enn a-mollkonserten, falt valget på denne som hovednummer. Som solist sikret vi oss en topputøver som Geir Henning Braathen.
Nå er ikke dette et verk som en vanligvis forbinder med janitsjarmusikk, og det var nok både skepsis og nysgjerrighet hos mange da det ble kjent at vi skulle befatte oss med denslags. Blant de nysgjerrige var blant andre avisen «Verdens Gang», som sendte sine medarbeidere til generalprøven, og deretter meddelte sine lesere følgende:
«VG overvar den siste «finpussprøven» før turnéen, og ble positivt overrasket. Med så stor blåserbesetning skulle man tro at solisten bokstavelig talt ble blåst bort, eller i beste fall overdøvet. Så var ikke tilfelle. Balansen mellom solist og orkester og orkestret innbyrdes var upåklagelig. Ikke en gang den minste detalj i dette store verk forsvant, alt kom til sin fulle rett. I forte-partiene blir det endog større klang-effekt med den store messinggruppen enn man oppnår med et symfoniorkester. I annen-satsens innledning savner vi riktignok strykernes varme klang, som kanskje fyller bedre ut enn blåserne gjør. Men dette er bare en detalj i den store helheten».
Selve konsertframføringen i Tivoli gikk over all
forventning, med blomsteroverrekking og gjentatte framkallinger av solist og
dirigent, trampeklapp og ekstranummer. Også den øvrige del av programmet ble
godt mottatt. Vår andre solist på konserten, Sigmund Groven på munnspill,
gjorde stor lykke.
Dagen etter Tivolikonserten hadde korpset et konsertopptak i Danmarks Radio. Opptaket gikk ualminnelig godt, noe som vil framgå av at det ble godkjent på stedet uten ekstra avlytting. Konserten kom i danskenes Program I like etterpå.
I dette internasjonale avsnittet må også nevnes vår deltakelse i den nordiske janitsjarkonkurransen i 1975, som riktignok fant sted i Oslo, men der både danske og norske korps hadde kvalifisert seg for finalen. Det ble en klar norsk triumf med Sarpsborg Janitsjarkorps helt på toppen og Kolbotn Ungdomskorps like bak, foran de danske korpsene.
I 1976 ble vi gjennom Norges Musikkorps Forbund påmeldt til en stor musikkonkurranse i byen Leest i Belgia. «Europees Kampioen-schap voor Harmonien en Fanfares» kalte man arrangementet, altså et europamesterskap. Det var nok med respekt å melde et noe pretensiøst navn, all den stund det bare var påmeldt deltakere fra fem forskjellige land. Men kvaliteten av korpsmusikken både i vertslandet og i nabostaten Nederland er velkjent, så vi regnet med at det var nok å «bryne nesa» på.
Det viste seg da også å holde stikk. Førsteplassen gikk til et belgisk korps, men marginen bak til oss var så knapp som nesten mulig, etter som vi fikk 337,5 poeng av 360 oppnåelige, og vinneren var 1,25 poeng foran oss.
Spilleforholdene var vanskelige, i det store konkurranseteltet var det godt over tredve varmegrader, så det var kanskje ikke så underlig at vi fra det høye nord ikke fant oss helt til rette. Mest heldig var korpset med framføringen av pliktnummeret «Country Suite» av den belgiske komponisten André Waignein. Han kontaktet Tom Klausen etter konserten og fortalte at han hadde merket av ting i sitt partitur som han syntes vi hadde gitt en spesielt fin tolkning. Vi fikk da også det belgiske kulturdepartements medalje for konkurransens beste enkeltprestasjon for pliktnummeret. Ellers vanket det stor pokal og 20 000 belgiske francs som premie for annenplassen. Og hotellet i Mechelen, der vi feiret etterpå, gav oss spesiell service i form av «nogo attåt» for vertskapets regning.
Dagen etter Tivolikonserten hadde korpset et konsertopptak i Danmarks Radio. Opptaket gikk ualminnelig godt, noe som vil framgå av at det ble godkjent på stedet uten ekstra avlytting. Konserten kom i danskenes Program I like etterpå.
I dette internasjonale avsnittet må også nevnes vår deltakelse i den nordiske janitsjarkonkurransen i 1975, som riktignok fant sted i Oslo, men der både danske og norske korps hadde kvalifisert seg for finalen. Det ble en klar norsk triumf med Sarpsborg Janitsjarkorps helt på toppen og Kolbotn Ungdomskorps like bak, foran de danske korpsene.
I 1976 ble vi gjennom Norges Musikkorps Forbund påmeldt til en stor musikkonkurranse i byen Leest i Belgia. «Europees Kampioen-schap voor Harmonien en Fanfares» kalte man arrangementet, altså et europamesterskap. Det var nok med respekt å melde et noe pretensiøst navn, all den stund det bare var påmeldt deltakere fra fem forskjellige land. Men kvaliteten av korpsmusikken både i vertslandet og i nabostaten Nederland er velkjent, så vi regnet med at det var nok å «bryne nesa» på.
Det viste seg da også å holde stikk. Førsteplassen gikk til et belgisk korps, men marginen bak til oss var så knapp som nesten mulig, etter som vi fikk 337,5 poeng av 360 oppnåelige, og vinneren var 1,25 poeng foran oss.
Spilleforholdene var vanskelige, i det store konkurranseteltet var det godt over tredve varmegrader, så det var kanskje ikke så underlig at vi fra det høye nord ikke fant oss helt til rette. Mest heldig var korpset med framføringen av pliktnummeret «Country Suite» av den belgiske komponisten André Waignein. Han kontaktet Tom Klausen etter konserten og fortalte at han hadde merket av ting i sitt partitur som han syntes vi hadde gitt en spesielt fin tolkning. Vi fikk da også det belgiske kulturdepartements medalje for konkurransens beste enkeltprestasjon for pliktnummeret. Ellers vanket det stor pokal og 20 000 belgiske francs som premie for annenplassen. Og hotellet i Mechelen, der vi feiret etterpå, gav oss spesiell service i form av «nogo attåt» for vertskapets regning.
Norsk Rikskringkastings janitsjarkonkurranser
Samtidig med at vi forberedte oss til Belgia-turen,
deltok vi den store janitsjarkonkurransen som NRK satte i gang i 1974, og der
74 korps fra hele landet deltok fra starten. Det gikk etter «utslagsmetoden»,
og etter å ha lagt bak oss storheter som Hamar Musikkorps og Sarpsborg
Janitsjarkorps, befant vi oss plutselig i førstedivisjonsfinalen sammen med
Sinsen Musikkorps. Finalen ble gitt bred plass i programmet, med direkte
sending på beste kveldstid i radio, og opptak som ble sendt i f]ernsynet
senere. Vi gjorde en hederlig innsats, men uten å spille helt opp til vårt
beste, og vi hadde ingen problemer med å akseptere at Sinsen var klart bedre
denne gangen.
Vi har også en gang senere forsøkt oss i NRK's konkurranse, men med forberedelser til flere andre ting samtidig og noe uregelmessige øvelser på grunn av Tom Klausens sykdom, ble vi eliminert på et tidlig tidspunkt.
Vi har også en gang senere forsøkt oss i NRK's konkurranse, men med forberedelser til flere andre ting samtidig og noe uregelmessige øvelser på grunn av Tom Klausens sykdom, ble vi eliminert på et tidlig tidspunkt.
Rikskonsertenes jubileumskonsert
1.januar
1978 feiret Rikskonsertene sitt 10-årsjubileum med en bredt anlagt
musikkmønstring i Konserthuset. Mange forskjellige musikk-former ble
presentert, og blant utøverne var kjente navn som Kjell Bækkelund, Arve
Tellefsen og Birgitte Grimstad. Kongefamilien, statsministeren og
representanter fra regjering og storting befant seg i den fullsatte salen. Og
på scenen i avslutningsnummeret satt Kolbotn Ungdomskorps. Vi skulle framføre
et bestillingsverk til jubileumskonserten av komponisten Per Hjort
Albertsen, «Fotballkampen». Medvirkende forøvrig var Akademisk Korforening «på
tribunene», og Gisle Straume som resitatør - lektoren som forviller seg inn på
en fotballkamp og opplever sin umulige elev Ole som helt på banen. Arnulv
Hegstad dirigerte det hele.
Det er vel sjelden vi har hatt det så morsomt under innøvingen og framføringen av et musikkstykke som dette. Det var også tydelig at det falt i publikums smak, det beviste applausen etterpå. Avisene gav oss også pen omtale. I Arbeiderbladet skrev Synne Skouen:
«Kolbotn Ungdomskorps, som var innstudert av Tom Klausen, spilte friskt og godt under Arnulv Hegstads ledelse».
Aftenpostens Harald Herresthal sa det slik:
«Kolbotn Ungdomskorps mestret de intrikate partiene på en beundringsverdig måte.»
Det var synd at ikke fjernsynet hadde spandert opptak på denne «festlige og farvesprakende rikskonsert», som Aftenposten kalte den. Vi i Kolbotn Ungdomskorps har imidlertid gjort vårt for at flere skulle få oppleve «Fotballkampen», idet vi tok stykket opp igjen under Follo Krets' jubileumskonsert i Konserthuset litt senere, denne gang med Henki Kolstad som lektoren.
Det er vel sjelden vi har hatt det så morsomt under innøvingen og framføringen av et musikkstykke som dette. Det var også tydelig at det falt i publikums smak, det beviste applausen etterpå. Avisene gav oss også pen omtale. I Arbeiderbladet skrev Synne Skouen:
«Kolbotn Ungdomskorps, som var innstudert av Tom Klausen, spilte friskt og godt under Arnulv Hegstads ledelse».
Aftenpostens Harald Herresthal sa det slik:
«Kolbotn Ungdomskorps mestret de intrikate partiene på en beundringsverdig måte.»
Det var synd at ikke fjernsynet hadde spandert opptak på denne «festlige og farvesprakende rikskonsert», som Aftenposten kalte den. Vi i Kolbotn Ungdomskorps har imidlertid gjort vårt for at flere skulle få oppleve «Fotballkampen», idet vi tok stykket opp igjen under Follo Krets' jubileumskonsert i Konserthuset litt senere, denne gang med Henki Kolstad som lektoren.
Harstad har
etablert seg som Nord-Norges festspillby, med rike tradisjoner til tross for at
det ikke er så svært lenge siden arrangementene startet. I 1979 var ett av
arrangementene 20 års jubileet Nord-Norges Musikkforbund, og Kolbotn
Ungdomskorps ble invitert som gjester. Vi grov dypt i kassererens pengeskrin og
også litt i våre egne lommer for å få turen i stand, men vi klarte å mønstre et
bortimot fulltallig korps som satte seg i flyet mot midnattsolens land med
store forventninger.
Midnattsolen ble vi grundig snytt for - værgudene var så avgjort ikke på vår siden denne gangen. Men programmet ble gjennomført etter opplegget, selv om oppmarsjen holdt på å regne bort. Under den store konserten i Harstad Kino, der vi som gjester ble tildelt ekstra bred plass, ble vi satt behørig pris på av både publikum og musiker-venner.
Høydepunktet for de fleste var nok likevel båtturen til Bjarkøy utenfor Harstad. Både den hjertelige velkomsten fra folket på øya og natt-toktet tilbake med dans og moro er minner som vi ser tilbake på med særlig glede.
Midnattsolen ble vi grundig snytt for - værgudene var så avgjort ikke på vår siden denne gangen. Men programmet ble gjennomført etter opplegget, selv om oppmarsjen holdt på å regne bort. Under den store konserten i Harstad Kino, der vi som gjester ble tildelt ekstra bred plass, ble vi satt behørig pris på av både publikum og musiker-venner.
Høydepunktet for de fleste var nok likevel båtturen til Bjarkøy utenfor Harstad. Både den hjertelige velkomsten fra folket på øya og natt-toktet tilbake med dans og moro er minner som vi ser tilbake på med særlig glede.
Kolbotn Ungdomskorps på plate
Til tross for den store bredde i norsk
janitsjarmusikk, er det hittil bare en håndfull korps som har latt seg høre på
grammofonplater. Kolbotn Ungdomskorps la i vei med sin første innspilling i 1973,
etter et langt og møysommelig forarbeid, der ikke minst vår «plategeneral» Leif
Aasen jobbet energisk. Det er mange ting som skal klaffe, både teknisk og
musikalsk, dersom resultatet skal bli tilfredsstillende.
Vi fikk også oppleve at det er beinhardt arbeid å være «studiomusikere». Bak de to platesidene lå det bortimot 12 timers sammenhengende spilling. Opptakslederne visste nøyaktig hvordan de ville ha det, og ga seg ikke før det låt slik som de hadde tenkt seg.
Platen ble meget populær, og det tok ikke så langt tid før den var utsolgt. Deler av den ble deretter koblet inn på en samleplate, der også H.M. Kongens Gardes Musikkorps og Sarpsborg Janitsjarkorps var representert.
Den mest interessante komposisjonen på platen er nok Rimsky-Korsakoffs konsert for trombone og korps med Kringkastingsorkesterets Tore Nilsen som solist. Mest populær ble imidlertid Johan Øians «Melodie Beguine», som ble lansert som norsktopp-kadidat og var like ved å nå opp blant norsk liste-pop.
Fem år etter var vi ute med plate nummer to, som denne gang også kom som kassett. Innholdet av denne platen er temmelig variert, noe er lett og populært, men vi har også fått med en såvidt stor sak som Morton Goulds «Jericho Rhapsody».
Vi fikk også oppleve at det er beinhardt arbeid å være «studiomusikere». Bak de to platesidene lå det bortimot 12 timers sammenhengende spilling. Opptakslederne visste nøyaktig hvordan de ville ha det, og ga seg ikke før det låt slik som de hadde tenkt seg.
Platen ble meget populær, og det tok ikke så langt tid før den var utsolgt. Deler av den ble deretter koblet inn på en samleplate, der også H.M. Kongens Gardes Musikkorps og Sarpsborg Janitsjarkorps var representert.
Den mest interessante komposisjonen på platen er nok Rimsky-Korsakoffs konsert for trombone og korps med Kringkastingsorkesterets Tore Nilsen som solist. Mest populær ble imidlertid Johan Øians «Melodie Beguine», som ble lansert som norsktopp-kadidat og var like ved å nå opp blant norsk liste-pop.
Fem år etter var vi ute med plate nummer to, som denne gang også kom som kassett. Innholdet av denne platen er temmelig variert, noe er lett og populært, men vi har også fått med en såvidt stor sak som Morton Goulds «Jericho Rhapsody».
Ny tid
Våren
1980 kom budskapet om at korpsets avholdte dirigent Tom Klausen hadde gått
bort. Korpsets medlemmer var i sjokk, men i Toms ånd la medlemmene nye planer
for hvordan korpset skulle "bli lagt merke til" i norsk musikkliv.
Ett av tiltakene var å knytte til seg Oddvar Mikalsen, Tom Klausens nære venn
og kollega i Kringkastingsorkesteret. Året 1981 betydde at en ny og spennende
æra for Kolbotn Ungdomskorps ble innledet, med store konserter, nye
plateinnspillinger og spennende gjester.
Kolbotn
Ungdomskorps 1975 - finale i NRK-konkurransen i Store Studio. Dirigent er Tom
Klausen. Programleder Jan Eriksen i forgrunnen.
Bilde utlånt av Jan Eriksen.
Bilde utlånt av Jan Eriksen.