Vår Musikalske Historie - 1931-1967

HansKnutsen.jpg

Den spede begynnelse

En beretning om et musikkorps skulle egentlig vært skildret i toner, og ikke skrevet med ord. Det er synd at ikke dagens opptaksteknikk eksisterte i 1931, slik at vi kunne ha fått et inntrykk av hvordan det låt den gangen. Det skal vel forresten ikke så mye fantasi til for å forestille seg at de musikalske prestasjonene ikke var særlig imponerende i starten. Men stifterne av korpset hadde en ting som kanskje var viktigere enn å spille rent og vakkert: En innsatsvilje som la grunnlag for en virksomhet som har vist seg å være levedyktig helt til denne dag.

De fleste korpsene som ble startet på omtrent samme tid som vårt, har ofte det til felles at en bestemt person stod bak som den drivende kraft. Kolbotn Ungdomskorps er ikke noe unntak i så måte. Den mannen som vi står i særlig takknemlighetsgjeld til het Hans Knutsen. Om ham er det sagt at det var en lykke for bygda at han slo seg ned her. Han hadde en særlig interesse for ungdommen, og arbeidet utrettelig for dem på mange felter. Ved siden av musikken var det særlig speiderarbeidet han ofret seg for, og også på dette området har han satt varige merker etter seg på Kolbotn.

I de vanskelige tidene i begynnelsen av 1930-årene var det nesten utrolig at noen hadde overskudd til å prøve å starte et musikkorps. Nå falt det seg slik at Hans Knutsen selv eide instrumenter til «grunnstammen» i et korps: en bass, en langbasun og en B-kornett. De øvrige 7 instrumentene som trengtes ble tatt «på krita» hos musikkhandler Farre i Storgata i Oslo, som titt og ofte måtte gi utsettelse med avdragene fra det nye korpset, selv om det bare var 15 kroner måneden. Men gutta gikk på med krum hals. Ved siden av Hans Knutsen må i første rekke nevnes hans sønn Gunnar, Rolf Ruud, Einar Eriksen og Einar Olsen, som var de drivende kreftene den første tiden. Ikke lenge etter starten var medlemstallet kommet opp i 15, og mandag ble etablert som fast øvelsesdag. Ett av medlemmene fra den første tiden, Kåre Brastad, har gitt følgende livfulle beskrivelse av hvordan det foregikk da: «Hver mandag kom formannen med kaffebrettet til Knutsen, som saktens kunne trenge noe å styrke seg på etter et par timers prøvelser med guttemusikk-ulyder. Styrket av kaffen tok han så med største tålmodighet opp kampen med våre. Øvelseslokalet var «Sløyden» på Kolbotn skole som vi fikk låne gratis. Det var en egen stemning på disse øvelseskveldene. Vi satt der oppe på høvelbenkene med notene og pipa ved siden av oss, og sagene hengende foran på benkene. At det av og til smalt en sag i gulvet når benene tråkket takten litt for voldsomt, forstyrret ingen. Det kunne låte mektig under det lave taket på «Sløyden». Ute ble det annerledes. Det hendte at vi spilte i Oslo under demonstrasjonstog o.l., og da lærte vi etter hvert å passe oss for de store åpne plassene. Vi smelte heller til i de trange gatene, og mellom husrekkene kunne det klinge ganske friskt når 12-14 mann i Kolbotn u.k. klemte i med marsjen F. Båten. Derimot gjaldt det å unngå Slottsparken f.eks. der det kunne spøke stygt for en sår-munnet esskornettist. -Det er meget en kunne trekke frem når en tenker tilbake. Det er tidlige påskemorgener hos fru Eriksen oppe på «Heimly», det er julekvelder, mai-dager, og frosne ventiler på skøytebanen eller ski-bakken. Men først og fremst er det mandagen på «sløyden». Den var det faste punkt i ukeprogrammet i mange år, en trivelig sammenkomst, med skravling, spøk og spilling. Når det gjaldt å prestere de store musikalske bragder så var nok viljen større enn evnen, men humøret var alltid til stede. Også i så måte var det Hans Knutsen som anga tonen.

Krigsår og gjenoppbygging

Som så mange andre korps gikk også Kolbotn Ungdomskorps delvis «under jorden» i krigsårene. Men ved de store høytidene jul og påske pusset gutta støvet av instrumentene og sørget for at gamle tradisjoner ble holdt ved like.

Et halvt års tid etter frigjøringen var korpset i gang igjen med faste øvelsesdager. En ny generasjon rykket nå inn i ledelsen, med Erik Olsen som formann og Ragnar Johansen og Kåre Holurn som støttespillere. Og Hans Knutsen ledet fortsatt det musikalske, som bedret seg jevnt og trutt.

Etter hvert ble korpset ett av dem som var å regne med i Østfold krets, som vi tilhørte den gangen. Allerede i april 1946 klarte korpset å få i stand en jubileumskonsert - en ikke liten prestasjon på bakgrunn av den reduserte aktiviteten i krigsårene.

Da korpset igjen presenterte seg som jubilant - i 1951 - var fremgangen påtakelig. Musikalsk leder var ved denne anledning Erik Ragnar Petersen, etter at Hans Knutsen hadde lagt ned taktstokken i 1948, etter 17 års sammenhengende tjeneste. Det hadde vært arbeidet energisk i årene siden siste jubileum, blant annet kunne korpset for første gang stå fram med egne uniformer i 1950. Ved 20-års jubileet ble forøvrig de første æresmedlemmene utnevnt - Hans Knutsen og Bjarne Nilsen (Løvmyr).

I jubileumsåret ble det også arrangert et stort musikkstevne på Kolbotn, med deltakelse av korps fra Ski og Oppegård. Stevnet var meget vellykket, og må sies å være den direkte forløper for dannelsen av Follo Krets og «løsrivelsen» fra Østfold. Bredden og kvaliteten av korpsmusikken i vårt eget distrikt var nå blitt slik at en egen krets var naturlig.

Arbeidet i Kolbotn Ungdomskorps i de nærmest påfølgende årene konsentrerte seg om å stimulere rekrutteringen og oppnå større bredde i de forskjellige instrumentgruppene. I 1956 var medlemstallet passert 30, og kvaliteten var jevnt bra da korpset passerte det første kvart år-hundre. Konsertprogrammet ved 25-årsjubileet viser klart at man var på vei ut av «marsjblåserstadiet». Korpset ga seg trøstig i vei med såpass lødige saker som "En natt i Tripolis" av Richards og utdrag fra operaen «Ernani» av Verdi.

30-årsjubileet bekreftet framgangen, men etterpå kom en vanskelig periode. En rekke eldre støttemedlemmer sa takk for seg, og i generasjonsskiftet som fulgte var det ikke så lett å få fylt på med nye, stabile medlemmer. I tillegg ba også dirigenten på dette tidspunkt, Olav Sverre Gustavsen, om avløsning fordi han begynte å trekke på årene.

Heldigvis sa Birger Stendahl seg villig til å overta taktstokken. Han hadde da allerede i fire år vært dirigent for Kolbotn Guttemusikkorps, og den kontakten han hadde her, kom selvsagt godt med når det gjaldt å styrke rekrutteringen. Hans lange erfaring og solide kunnskaper hjalp til å dra korpset opp av den bølgedalen det var på vei ned i. Han hadde også en spesiell sans for å plukke fram fengende og interessant musikk som i høy grad stimulerte spillegleden hos de aktive.

Vi satser på musikalsk kvalitet

Utespill på 1.og 17. mai, deltakelse i kretsstevner, kirkekonserter og en og annen innekonsert var de oppgavene som korpset hittil stort sett hadde hatt å konsentrere seg om. Etter at korpset hadde stabilisert seg under Stendahls taktstokk, mente den daværende ledelse at det måtte være interessant å prøve seg på noe større oppgaver. Da så Norges Musikkorps Forbund i 1966 inviterte til en landskonkurranse for korps, meldte vi oss på. Vi øvde energisk og innbitt, inspirert av den uvante utfordringen. Da vi etter endt dyst på Hamar på forsommeren kunne konstatere at vi befant oss sånn omtrent midt i laget av 2. divisjonskorpsene, med kvalitetsbetegnelsen «3. ærespris», var de fleste av oss rimelig fornøyde.

Resultatet av konkurransen var helt klart en stimulans for oss. Samtidig ble det også en tankevekker. Med ører og øyner på stilker fulgte vi de «store» korpsene, først og fremst Hamar Musikkorps og Sarpsborg Janitsjarkorps, som la i vei med de sværeste saker, og med en klangprakt som helt tok pusten fra oss. Dommerkommentarene fra konkurransen kunne fortelle oss at skulle vi videre, måtte det satses mer på treblåsergruppen og anskaffes spesialinstrumenter. Men våget vi å satse slik at vi også en gang kunne hevde oss på topplanet?

På et ekstraordinært medlemsmøte våren 1967 ble det gjort vedtak om at vi skulle søke å bøte på dagens svakheter og forsøke å bygge ut et korps med full besetning, svarende til det amerikanerne betegner som et «symphonic band». Vi var klar over at dette ville kreve meget av den enkelte utøver. Det ville også kreve en betydelig omstrukturering av korpset, med langt større vekt på treblåsergruppen, og anskaffelse og opplæring på spesialinstrumenter som obo og fagott.




Gjester vi minnes med et smil i øregangene!

Gjennom årene har vi hatt æren av å spille under mange dyktige gjestedirigenter, blant andre Pål Wilhelm Magnussen, Martin Olsen, Rune Halvorsen, Trond Korsgård, Jan-Erik Hybertsen, Lars-Erik Gudim, Terje Boye Hansen, Karsten Andersen, Frode Thingnæs, Kari Slinning, Nicholas Braitwaite og Arnulv Hegstad.

Blant de mange solistene som har spilt med konsertorkesteret kan vi nevne; Mari Eriksmoen (sopran), Ingebjørg Bratland (vokal), Jan Fredrik Christiansen (trompet), Ole Edvard Antonsen (trompet), Christin Bastiansen (vokal), Sergio Gonzales (vokal), Solveig Kringlebotn (sopran), Harry Kvebæk (trompet), Helge Sunde (trombone), Kristin Bjørhei (saksofon), Beate Brox (slagverk), Kjell Mørk Karlsen (orgel), Hallgeir Schiager (orgel), Kåre Nordstoga (orgel), Jan Magne Førde, (trompet), Jenny Jensen (vokal), Harald Bergersen (saksofon), Camilla Bjørndahl Sørensen (saksofon), Jovan Pavlovic (trekkspill), Mariann Aas Hansen (vokal), Laila Dalseth (vokal). Sverre Olsrud (euphoneum), Minken Fosheim (eventyr), Eva Knardahl (klaver), Ingvild Habbestad (hardingfele), Geir Henning Braathen (klaver), Marcus Knight (tuba), Daniel Deffayet (saksofon), Elg (vokal), Frode Thingnæs (trombone), Tuva Semmingsen (sopran), Ina Kringlebotn (sopran), Tore Dingstad (cembalo og klaver), Martina Dingstad (fløyte) , Håvard Norang (obo), Gunda Marie Bruce (sopran), Kjetil Støa (tenor), Per Volestad (baryton), Benedicte Barra (sopran).